Hva skiller Intelligent Design(ID) fra BioLogos?

Oversatt fra: http://www.evolutionnews.org/2015/01/at_biologos_ste092841.html

På BioLogos, presiserer Stephen Meyer uenighet som skiller Intelligent Design fra Teistisk Evolution

Teorien om intelligent design har tilhengere og motstandere både blant troende og blant ateister og agnostikere. Ateist sympatisør som Thomas Nagel, den anerkjente New York University filosofen, er et interessant tilfelle. Ikke mindre så er det kristne og jøder som misliker ideen, til tross for at tradisjonell teisme ber oss å forvente objektive bevis av design i naturen. Når det gjelder sistnevnte, og deres type kritikk når det gjelder ID, ​​tror jeg du kan avansere en todelt hypotese: Religiøse troende som ikke er kjent med den aktuelle vitenskapen kritiserer gjerne ID på vitenskapelig grunnlag. Men de som kjenner vitenskap og ikke er positive til ID, vil sannsynlig ikke avvise ID på vitenskapelig, men på teologisk eller filosofisk grunnlag..

Bilde 1. Identifisere en årsak ut fra virkninger

Stephen Meyer ved Discovery Institute hjelper for tiden å avklare dette, på det teistisk evolusjonære nettstedet BioLogos. BioLogos publiserte en rekke kritiske vurderinger av Meyers bok, 'Darwins Doubt', og inviterte ham (allernådigst) til å svare. Dr. Meyer skriver:

"Jeg har spesielt satt pris på hvordan vurderinger i denne siste serien uventet har utdypet, hva angår uenighet mellom tilhengere av teorien om intelligent design (ID) og talsmenn for teistisk evolusjon (eller evolusjonær skapelse) forbundet med BioLogos. Jeg - og mange andre - har lenge antatt at debatten mellom våre to grupper var hovedsakelig en vitenskapelig debatt om tilstrekkeligheten av moderne evolusjonsteori. Overraskende, har kollektive vurderinger vist at hoved-uenigheten mellom ID-tilhengere og BioLogos ikke er vitenskapelig, men heller filosofisk og metodisk.

Spesielt er det avdekket at det sentrale spørsmålet som skiller BioLogos forfattere fra intelligent design (ID) teoretikere, gjelder et prinsipp som kalles metodologisk naturalisme (MN). MN hevder at forskere må forklare alle hendelser og fenomener ved henvisning til strengt naturalistiske eller materialistiske årsaker. Prinsippet forbyr å postulere handlingene til personlig byrå, sinn, eller intelligent kausalitet i vitenskapelige forklaringer og begrenser dermed forklarende verktøykasse av vitenskap til strengt materielle prosesser eller fysiske årsaker. Prinsippet om metodiske naturalisme er selvfølgelig ikke en vitenskapelig teori eller et empirisk funn, men en angivelig normativ metodisk regel som Meyer har argumentert mot i dybden, både i 'Darwins Doubt' (se kapittel 19) og i min tidligere bok, 'Signature in the cell' (se kap.18 og 19). Mine kolleger har også argumentert mot MN i deres svar på noen av BioLogos vurderinger av 'Darwins Doubt'; her.

Husk at 'Darwins Doubt' hevder at intelligent design gir den beste forklaringen på opprinnelsen til genetisk (og epigenetisk) informasjon nødvendig for å produsere de nye formene for dyreliv, som oppsto i den kambriske perioden. I dette tilfellet, viser jeg først at verken neo-darwinistiske mekanismer for naturlig seleksjon eller mer nylig foreslått mekanismer for evolusjonær endring (utvalg arter, selvorganisering, nøytral evolusjon, naturlig genetisk evolusjon, etc.) som virker på tilfeldige mutasjoner ('Darwins Doubt', kap. 15-16) er tilstrekkelig til å generere biologisk informasjon som oppstår i den kambriske perioden. I stedet viser jeg - basert på vår ensartede (uniforme) og gjentatte erfaring - at kun intelligente agenter har vist evne til å generere den type funksjonell informasjon, som er til stede i biologiske systemer (og som oppstår med de kambriske dyrene). Dermed konkluderer jeg med at virkningen av en designer-intelligens gir den beste ("mest årsaks-tilstrekkelige") forklaring til opprinnelsen for denne informasjonen.

Nå kunne man ha forventet at Ralph Stearley (en paleontolog) og Darrel Falk (en genetiker), som begge har omfattende kunnskap om evolusjonsteorien, ville ha kritisert de viktigste vitenskapelige argumenter for 'Darwins Doubt' (DD ) på vitenskapelig grunnlag. Spesielt kan man ha forventet at de ville ha hevdet at enten de neo-darwinistiske mekanismene, eller en annen evolusjonær mekanisme, har den kreative kraften til å produsere nødvendig informasjon for å bygge nye former for dyreliv. I stedet, bortsett fra å hevde noen mindre innvendinger om tilfeldige vitenskapelige spørsmål, erkjente begge at evolusjonsteorien har forlatt problemet med den kambriske eksplosjonen uløst - dvs. at mutasjon/naturlig seleksjons-mekanismen mangler den kreative kraften til å gjøre rede for makro evolusjonære nyvinninger i historien om livet."

Bilde 2. Ny informasjon oppstår brått -uten sporbare forløpere

Stephen Meyer (S.M) påpeker, sentrerer forskjellen mellom ID og teistisk evolusjon, -formulert via teistiske evolusjonister, som også er forskere eller vitenskapsfilosofer, på en sak utenom vitenskap:

"Av de tre lesere, var vitenskapsfilosof Robert Bishop ved Wheaton College den som var minst overbevist av DD 's argumenter. Interessant nok, var han også den som var mest eksplisitt forpliktet på prinsippet om metodologisk naturalisme. Faktisk protesterer han på opplegget av boken (DD) nettopp fordi den åpenlyst avviser (og bryter) prinsippet om metodologisk naturalisme.

Følgelig sa han i sin fire-delte kritikk, klart den lengste i BioLogos serien, svært lite om Meyers vitenskapelige argumenter. (Han hevder at S.M. tok feil i å hevde at nyere modeller av evolusjonsteorien innebar betydelige avvik fra neo-darwinistisk ortodoksi.) Men spesielt, biolog Darrel Falks gjennomgang bekreftet S.M's vurdering av disse nyere teorier (mot Bishop). I alle fall fokuserte Bishop sin kritikk på det han kalte S.M's "retoriske strategier," ved å gi spesiell oppmerksomhet til filosofiske spørsmål om legitimiteten av design slutninger i biologi.

I Bishops dom, bryter ID klart med regelen om metodologisk naturalisme - en regel som han anser som retningsgivende for praktisering av alle naturvitenskap fordi han mener (feilaktig, som det viser seg) at "metodologisk naturalisme er veien vitenskapelig undersøkelse er blitt gjort siden før den vitenskapelige revolusjonen. " Paul Nelson påpekte i sitt svar til Bishops kritikk: Bishop feilleser stygt vitenskapens historie. Utformingen av design-argumentene utviklet av Isaac Newton - i Opticks og Principia, for eksempel - motbeviser alene Bishops påstander."

Bilde 3. Hvorfor ser organismer designet ut?

En senser at mellom Stephen Meyer og Robert Bishop er det rom for en fascinerende og dyp diskusjon - ikke så mye om vitenskap, som om filosofi.

Meyer sier: "Dessverre er metodologisk naturalisme (MN) en krevende doktrine. Regelen sier ikke "prøve å finne en materialistisk sak, men holde ID aktuell som en levende mulighet, i lys av hva bevis kan vise." Snarere, forteller MN deg at du bare må postulere en materialistisk eller fysisk årsak, uansett bevis. Man kan ikke finne bevis for aktiviteten til en designers sinn eller intelligens i historien om livet, fordi utforming av hypotesen har blitt ekskludert fra vurdering, før man vurderer bevisene, etter læren om metodologisk naturalisme (og definisjonen av vitenskap som følger av den).

Likevel, å ha en filosofisk regel som tilsier at man ikke kan slutte eller postulere visse typer årsaker, uansett bevis, synes å være en merkelig måte for vitenskapen å fortsette på. Forskere har en tendens til å være realister om beviskraft, men skeptiske til filosofiske barrierer - som, framfor noe, er kjennetegnet på MN. Plassere påvisning av intelligent design utilgjengelig for vitenskapelig undersøkelse, før bevisene har hatt en sjanse til å instruere oss, ser ut som manipulering av et spill før noen spillere har satt i gang." Likevel ville en grundig samtale mellom Meyer og Bishop være noe å høre på. Når det gjelder religiøse som ikke kjenner vitenskap, er det annerledes. Der har diskusjonen en tendens til å gå i sirkel svært raskt. I en blogg for Jerusalem Post, for eksempel, langer forfatter RP Nettelhorst ut:

"Jeg har mislikt Intelligent Design-konseptet siden jeg først hørte om det for flere år siden. Fra teologisk ståsted, tror jeg at teorien er dypt feilaktig. Det er rett og slett en ny versjon av en svært gammel feil: Gud i hullene feilslutning. For å si det enkelt, Gud i hullene feilslutning hevder at Gud er å bli definert som mysterium. Der det er mysterium, der er Gud. Hvis vi finner noe i den verden vi ikke forstår, er forklaringen alltid det samme: Gud gjorde det. Dette er en utrolig lat tilnærming til verden."

Bilde 4. Gud må ut av hullene i naturvitenskapen

"Latskap," påstås det. Men, som alle vet som har fulgt debatten om ID, er ikke det hvordan ID talsmenn argumenterer, ikke engang i nærheten. S.C. Meyer twitret til Nettelhorst, som underviser Bibelen i Quartz Hill School of Theology i Sør-California, for å spørre hvor dypt han hadde studert vitenskapen bak ID, for å tillate ham å bedømme den så strengt som vitenskap og som teologi. Svaret: «Ikke for dypt.» Hvilke bøker har han lest av ID-talsmenn? Han svarte at han hadde lest Darwins Black Box; det var flere år siden. "Irreduserbar kompleksitet" synes for mye en 'gud-i-hullene' for meg. Ok, så han leste altså en bok for flere år siden. {Det virker som påstanden kan slå tilbake på ham selv -oversetters kommentar.} Geofrey Mitelman sier: Jeg har ikke problem med å se ID som religion, men min sak er hvorvidt det er vitenskap.

I en diskusjonsdel nevnes reaksjoner på en populær Eric Metaxas artikkel i Wall Street Journal, som argumenterer for intelligent design på kosmologisk nivå. Bl.a støttes dette synet av fysiker og nobelprisvinner Charles Townes.

Der stilles spørsmål om ID som testbar, falsifiserbar vitenskap: Se her for en introduksjon.

Utvalg av stoff og bilder ved Asbjørn E. Lund